Leonard Cohen: Den siste store romantikeren, eller bare en kødd?

Den nye, flotte dokumentaren om sangerens forhold til norske Marianne Ihlen har sparket i gang debatten.  

«Marianne & Leonard: Words of Love», som kommer på norske kinoer 11. oktober, er en kjærlighetshistorie utenom det vanlige. 

Dokumentaren, regissert av britiske Nick Broomfield («Kurt & Courtney», «Tupac & Biggie»), tar for seg romansen mellom den ikoniske kanadiske sangeren og forfatteren og Marianne Ihlen, etter at de to møttes på den greske bohem-øya Hydra i 1960. 

Ihlen ble på mange måter Cohens muse gjennom store deler av 60-tallet, og hun inspirerte blant annet «So Long, Marianne» – en av artistens mest kjente låter. 

Filmen dømmer ingen, selv ikke når Ihlen og Cohen sklir fra hverandre som en følge av sistnevntes stadig sjeldnere reiser til Hydra. Men mot slutten av livet skal de to gamle flammene finne hverandre igjen, i en siste, rørende gest.  

https://www.youtube.com/watch?v=yTD-0ZfTQ5o

Myten om det mannlige geniet 

Det er en svunnen epoke som vises frem i «Marianne & Leonard». Her tas vi med til ung familieidyll i et spartansk paradis, men også til de mer trøblete sidene av Leonard Cohens eskalerende suksess på 60-tallet – med alt den innebar av dop, sex og omflakkende rock‘n’roll-livsstil. 

Avstanden mellom 1960 og 2019 er betydelig, ikke minst når det kommer til kvinnesyn. Dette kommer også tydelig fram i Nick Broomfields film. 

Mange yngre skribenter har lagt særlig vekt på dette aspektet ved filmen. 

I en artikkel i New Statesman argumenterer skribenten Ellen Peirson-Haggard for at «det er på tide at vi anerkjenner sjåvinismen i hjertet av myten om det mannlige geniet», og skriver videre: 

– Kanskje ikke poeter utgjør gode ektemenn, men fortellinger som reduserer komplekse kvinner til lite annet enn en kreativ støtte utgjør ikke gode kjærlighetshistorier heller. 

Flere andre har uttrykt liknende syn – blant andre Kyle Smith i The National Review, som har gitt sin analyse av filmen tittelen «Leonard Cohen, den mannlige feministen som behandlet kvinner dårlig».   

Et ømt og levende portrett 

Slett ikke alle er enige i at det er riktig å dømme Cohen så hardt. The Guardians anmelder Peter Bradshaw kaller «Marianne & Leonard» «et ømt, levende snapshot av en sanger og hans «muse»» – et begrep Ihlen interessant nok også brukte om seg selv – og konkluderer:

– Marianne Ihlen fremtrer som et menneske med enorm godhet og verdighet.  

Leonard Cohen selv ga ingen klare svar om hvor han anså seg selv på feminisme-spekteret. Han innrømmet at han så på det som en gave å leve i den fri kjærlighetens tid, og beskrev 60-tallet som en epoke for «seksuelt samarbeid».   

Helle Goldman, oversetter av Marianne Ihlens biografi «So Long, Marianne» og et av barna som selv vokste opp Hydra, uttrykker det enda klarere:

– Han var en ordentlig kvinnebedårer. På den ene siden var han veldig romantisk, og på den andre skikkelig kåt. Det er en interessant kombinasjon. 

Løftet Marianne fram

Kanskje ligger uansett svaret et sted midt imellom. Ja, Leonard Cohen var en stor poet og et varmt menneske, men så har også kvinnesynet endret seg betraktelig siden 60-tallet – heldigvis, får man kanskje si. 

Regissør Nick Broomfield sier til The Guardian at det vil være feil å dømme Cohen etter dagens standarder. 

– Hele tanken om et muse føles nok ganske foreldet i dag. Samtidig føler jeg at Leonard alltid løftet Marianne fram i lyset og ga henne den kred-en hun fortjente, sier Broomfield. 

Selv sa Cohen ved flere anledninger at han drømte om å leve et matriarkat, der kvinnene satt ved makten. Og så sent som i 2014, på albumet «Personal Problems», formulerte han det slik i sangen «Nevermind»:

Our law of peace

Which understands

A husband leads

A wife commands