Fotballguden som fløy for nær solen

Dokumentarfilmen om Diego Maradona er et studie i menneskelig triumf og tragedie – som treffer langt flere enn fotballfansen rett i hjertet.

Menneske. Rebell. Helt. Gud.

Navnet Diego Armando Maradona er alene nok til å få selv den minst fotballinteresserte til å kveppe til med entusiasme – dette er tross alt mannen som nærmest egenhendig kunne sikre titler både i klubb- og verdensmesterskap, med en enorm energi, målteft og teknikk knadd inn i den 1,65 meter høye kroppen.       

Dokumentaren om Maradonas liv – konsist titulert «Diego Maradona» – byr selvsagt på de største øyeblikkene i argentinerens karriere.

Det krever imidlertid verken interesse for eller kunnskap om spillet på gressmatta for å la seg fascinere av den utrolige oppturen – og det minst like enorme fallet – som skulle prege ikonets karriere og liv.

Sex, dop og rock’n’roll  

Snarere er det mennesket som står i fokus for den prisvinnende regissøren Asif Kapadias film om fotballegenden. Historien formidles gjennom et rikholdig arkivmateriale som favner fra starten av karrieren til tiden etter fotballkarrieren, men med ferske kommentarer fra hovedpersonen selv og menneskene rundt ham.

I sentrum står oppholdet i Napoli fra 1984 til 1991, der klubbens argentinske redningsmann ble dyrket som en gud i starten. Sju år senere, etter en haug skandaler som involverte dop, barn med elskerinner og en glupsk appetitt på prostituerte, forlot han klubben i vanære.     

Som Maradona selv formulerer det i filmen:     

– Da jeg kom til Napoli, ble jeg tatt imot av 85 000 mennesker. Da jeg dro, var jeg alene.

Diego vs. Maradona

For selv om de sportslige høydepunktene i Maradonas karriere utspilte seg på andre halvdel av åttitallet, som lederskikkelse både i Napoli og på Argentinas landslag, tok privatlivet hans en mørk vending i samme periode.

Kokainavhengigheten han først utviklet som Barcelona-spiller slo ut i full blomst – og fikk næring av vennskapet han pleide med noen av de sentrale skikkelsene i den beryktede napolitanske mafiaen, camorraen.

Etterhvert ble skillet mellom den ydmyke, lidenskapelige Diego og den feterte, megalomane fotballstjernen Maradona så dypt at det gir mening å snakke om to forskjellige personer.

Hans personlige trener i perioden, Fernando Signorini, uttrykker det slik:

– For Diego ville jeg gått til verdens ende. Med Maradona ville jeg ikke tatt et skritt.      

– En blanding av Senna og Amy

Den prisvinnende britiske regissøren Asif Kapadia er ikke fremmed for å fortelle historier som utspiller seg i grenselandet mellom triumf og tragedie. Han mottok BAFTA-prisen for dokumentaren «Senna», om den brasilianske Formel 1-føreren Ayrton Senna, som omkom i en forferdelig ulykke på en italiensk racerbane i 1994.   

For påfølgende «Amy», der det korte og trøblete livet til Amy Winehouse brettes ut med hjerteskjærende presisjon, hanket han inn en drøss høythengende priser – deriblant en Oscar og en Grammy.

Kaspadia beskriver selv «Diego Maradona» som det avsluttende kapittelet i en trilogi. I et intervju med Esquire omtaler regissøren filmen – og mennesket – som en slags kombinasjon av de to forgjengerne:

– Begynnelsen av livet hans er ganske Senna-aktig, og nå har det blitt en repetisjon av Amys liv mot slutten. Han er den latinske helten som brakte stolthet til et land som virkelig har lidd, men han har også seriøse problemer med avhengighet og blir en slags vits. Underlig nok blir Diego nesten en blanding av de to filmene og karakterene.  

Hylles av kritikerne

«Diego Maradona» har allerede mottatt gode anmeldelser, både her hjemme og internasjonalt. Aftenposten og NRK Filmpolitiet triller begge fem øyne på terningen, og sistnevntes Birger Vestmo mener filmen «forteller et stykke fotballhistorie på en nyansert og interessant måte».

Rory O’Connor i The Film Stage hevder på sin side at de fremste kvalitetene ved filmen utspiller seg utenfor fotballbanen.

– Dette er ikke bare en sportsfilm, men – i likhet med «Senna» og «Amy» – en film om det flyktige ved stjernestatus og genialitet, og hva de to tingene kan gjøre med mennesker. En interesse for fotball er trolig like essensielt her som interesse for Formel 1 var for å få utbytte av «Senna». Med andre ord: Ikke så veldig.